Alle som har drevet med orientering en stund, kjenner følelsen: du har løpt raskt og riktig mesteparten av strekket, men de siste hundre meterne blir til leting fordi posten ikke er der du trodde. Ofte skyldes det ikke dårlig kartlesing, men at du ikke har tilpasset tempo og teknikk til de ulike delene av strekket. Her ser vi på forskjellen mellom grovorientering og finorientering, og hvordan du kombinerer dem for å treffe posten.
Hva er grovorientering?
Grovorientering betyr at du bare bruker de store og tydelige formene i terrenget for å holde riktig retning. Det kan være stier, veier, bekker, store myrer, åsrygger og tydelige skogkanter. Du trenger ikke å følge med på hver stein og hver lille kolle. Målet er å komme raskt og trygt fremover mot området der posten ligger.
Under grovorientering kan du holde høyt tempo. Kartet er orientert, du vet omtrent hvor du er, og du bruker ledelinjene som et slags gelender gjennom terrenget. Mange strekk består for det meste av grovorientering, og det er her du tjener tid.
Hva er finorientering?
Finorientering er det motsatte. Her følger du kartet nøye og bruker de små detaljene, som enkeltsteiner, små groper, kolleknauser og høydekurver. Du sammenligner kontinuerlig det du ser med det som står på kartet, og ofte bruker du kompasset for å holde nøyaktig retning. Tempoet går ned, men presisjonen går opp.
Finorientering er nødvendig når du nærmer deg posten, og i områder der det finnes få tydelige ledelinjer. Det krever at du kjenner kartsymbolene godt, slik at du raskt forstår hva de små tegnene på kartet betyr i terrenget.
Trafikklysmodellen
En enkel måte å tenke på dette er trafikklysmodellen, som er mye brukt i norsk orienteringstrening. Strekket deles inn i tre faser:
- Grønt: grovorientering med høyt tempo langs tydelige ledelinjer.
- Gult: du nærmer deg postområdet, senker farten og begynner å lese flere detaljer.
- Rødt: finorientering det siste stykket inn til posten, med full kontroll på kart og kompass.
Poenget er at du hele tiden vet hvilken fase du er i. Mange bom skjer fordi løperen holder grønt tempo helt inn i det røde området, eller motsatt, fordi man går unødvendig sakte i lett terreng.
Angrepspunktet er nøkkelen
Overgangen fra gult til rødt skjer ofte ved et angrepspunkt. Det er en tydelig detalj i nærheten av posten som du er sikker på at du finner, for eksempel et stikryss, en bekkesving eller hjørnet av en myr. Fra angrepspunktet tar du en kort og presis kurs inn til posten og teller gjerne skritt for å holde kontroll på avstanden.
Når du planlegger strekket, bør du derfor begynne bakfra: Hvor ligger posten, hva er det beste angrepspunktet, og hvordan kommer du dit raskest? Dette henger tett sammen med hvordan du tenker rundt veivalg, som vi har skrevet mer om i artikkelen om veivalgets psykologi.
Når du bommer
Selv de beste bommer av og til. Det viktigste er å stoppe tidlig i stedet for å løpe rundt på måfå. Orienter kartet, se deg rundt og finn en detalj du er helt sikker på. Ofte er det enklest å gå tilbake til det siste sikre punktet, eller til en tydelig ledelinje, og ta strekket inn til posten på nytt derfra. Når du finner posten, er det også lurt å sjekke at kodenummeret stemmer med postbeskrivelsen, slik at du vet at du står ved riktig post.
Grovorientering og finorientering er to sider av samme sak. Når du lærer å veksle bevisst mellom dem, blir løpene både raskere og roligere, og du får mer glede av tiden i skogen.